The Wire Season 1

Dette er snarere en anbefaling enn en anmeldelse. Jeg har forsøkt å formulert akkurat hvordan en anmeldelse skulle høres ut, men jeg fikk det rett og slett ikke til. I stede vil jeg råde alle som liker politiserier til å se denne serien. Men det blir feil å kalle det en politiserie. For like mye som vi følger politiets kamp mot narkobaronen Avon Barksdale i Baltimore, så følger vi nettopp Avon og gutta hans. Deres kamp for å overleve som konger på narkohaugen. Vi blir rett og slett kjernekompiser med politi og røvere, advokater og politikere. En så omfattende serie som dette har jeg aldri sett, og en så bra serie er det sjelden jeg ser.

Her kastes vi inn i den politiske drakampen om maktposisjoner innen politiverden, og politikerverdenen. Mennesker bruker andre mennesker som brikker i ett spill der alt koker ned til å passe sin egen rygg, og få muligheten til å få en god framtid. Dette skjer på rett side, og på feil side av loven. Midt opp i alt dette har vi politimannen Jimmy McNulty. Han er stereotypen på politimannen med hjerte for saken, koste hva det koste vil. Og man kunne fort tro at slike typer faller igjennom på film og tv, men av en eller annen grunn passer det perfekt. Og det gjør alle andre også.

Plotet utelater jeg til dere å finne ut av, og det må dere.

 

X-Files Season 3

You were here today looking for a truth that was taken from you. A truth which was never to be spoken, but which now binds us together in dangerous purpose. I´ve returned from the dead to continue with you, but I fear that this danger is now close at hand and I may be too late.

- Fox Mulder (The Blessing Away S03E01)

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Dette er rett og slett storslagent. Sesong 3 tar oss med inn i 24 episoder av høy kvalitet, og jeg er ganske sikker på at en av de beste episodene som er spilt inn ligger her. En drøy påstand, det gjenstår tross alt 6 sesonger. Vel, jeg har kanskje tatt munnen for full allerede, men episode nummer 20, Jose Chung´s “From Outer Space”, er en absurd komedie som ikke er typisk x-files. Dette er sesongens andre episode skrevet av Darin Morgan (også den første en komedie). Her møter vi forfatteren Jose Chung som blir betatt av en historie om en utenomjordisk hendelse, og vil skrive bok om den. I den forbindelse gjenforteller Scully historien, men samtidig ser vi historien fortalt av de andre involverte. Jesse Ventura og Alex Trebek har helt sjukt morsomme roller i denne episoden.

Morsomt er det også å se Jack Black og Giovanni Ribisi i tidlige roller i episoden D.P.O. Ellers har vi masse andre gjesteroller, endel tidlige roller som nevnt over, men også fra etablerte skuespillere. Men det er ikke dette som gjør X-Files. Det er historiene, og den røde tråden som kommer mer og mer til syne. Minnene om alt det som gjenstår nøstes opp når The Bounty Hunter titter fram i siste episode. Cancer Man blir ikke snillere, konspirasjonen vokser med uforminsket styrke og motgangen er nådeløs brutal. Enkelthistoriene er gode, og det jeg velger å kalle føljetongen tar seg også veldig opp i denne sesongen. Til nå klart den beste sesongen. Det er likevel råttent gjort å avslutte en sesong med en “to be continued..”

Jeg føler vel kanskje at det er på tide å fortelle litt om kvaliteten på dvdene. Det er skralt. Dette er ikke nyoppusset og restaurert. Ei heller noe lydspor av høy kvalitet. Formatet er 4:3, og hakker i kantene. Man forventer litt mer når man kjøper noe slikt som jeg har kjøpt. Undertekster finnes på et utvalg uforståelige språk, så da blir det engelsk for hørselshemmede, noe som kan være litt forstyrrende. Alternativt kan man velge å ikke ha tekster, men personlig synes jeg det er bedre med da det til tider intrikate og tekniske språket kan bli litt for mye.

Men det gjør ikke så mye til eller fra. For det er serien som er det viktigste, og kvaliteten på den er av aller høyeste karakter.

 

We´re back baby!

Planen var å legge dette prosjektet litt på is. Ta det litt kuli som kidsa sier. Men så ser man en film, eller sju, og så er den ene av de tretten filmene årets film i sin sjanger, og da kribler det i fingrene, samme hvor syk man er.

Bender´s Big Score

Så ble det altså mer Futurama. Skaperen av The Simpsons sin sci-fi tegneserie om Fry som ved ett uhell blir frosset ned, våkner opp 1000 år senere og finner en verden veldig ulik den han er vant til, men samtidig med flere likheter enn han ønsker seg. Til sammen ble det fire sesonger av denne geniale serien, som vi kappes om her i redaksjonen; er dette bedre enn The Simpsons? Den diskusjonen lar vi ligge, men vi er alle enige om dette:

Det som slår oss først og fremst er hvor mye bedre denne filmen er enn Simpsons The Movie. Animasjonen er den samme, men det er overgangen fra serie til film som er så mye, mye bedre. Der Simpsons til tider ble litt for lang, litt for kjedelig er Futurama en festforestilling fra ende til annen. Det kan nesten virke som om Matt Groening har kunnet nyte stillheten rundt Futurama, og lagd den filmen han egentlig ville lage med The Simpsons. Men der Simpsons må være politisk korrekte, passe på hva som blir sagt og gjort, så tar han all sin genialitet, kreativitet og ondskap over på ett sideprosjekt som har fått fritt spillerom. For det er ikke typisk amerikansk dette. Bender, den alkoholiserte, kleptomane og til tider stormannsgale, roboten er så langt fra den amerikanske drømmen man kan komme. Mens Fry på den andre siden er en typisk amerikansk, giddalaus ungdom som kun gjør ting for sin egen interesse, og stort sett ikke mer.

Når vi plusser på med en eldgammel, gal professor. En byråkratisk rastafari. En enøyd dame med mer hjerne enn de andre sammen, og en lidenskap for små, nusselige dyr. Ei selvopptatt, styrtrik asiatisk jente, stormforelsket i en pusling av en alien. Samt en fullstendig ubrukelig hummer av en doktor. Så har man det komplette galleri. Vi skal ikke røpe for mye av handlingen, til det er vi for late. Også tildels for at det er ikke historien i seg selv som er viktig.

Når alt dette er sagt, så er dette en film for fansen. Har du ikke sett noe Futurama før, så vil du kanskje føle deg utenfor. Man blir ikke introdusert ovenfor personene som i en vanlig film, det taes for gitt at man kjenner dem fra før. Serien ligger som ett bakgrunnsteppe over hele filmen, og trekkes inn flere steder. Her finner vi også klare referanser til andre filmer, uten at det blir overdrevet. Gjesterollelista er noe svakere enn man kanskje kunne håpe, men Al Gore fikser også dette. Er det en gjesterolle vi ikke hadde tenkt på, så er det nettopp Al Gore sin. Bare den i seg selv er nok til å kunne se filmen.

Så vi kan glemme Simpsons, vi kan glemme Pixar og vi kan i alle fall glemme Shrek 3. Bender´s Big Score er årets animasjonsfilm, og en av våre soleklare valg når topp 10 for 07 skal oppsummeres om litt.

 

Siden midlertidig stengt

Grunnet uforutsette hendelser i redaksjonen, vil ikke MPS komme med noe nytt stoff på ubestemt tid, dessverre.

Vi henviser i stedet til Harry´s Corner .

Vi kommer tilbake med jordbær og champagne ved en annen anledning.

 

Valkyrie

Yahoo er først ute med en trailer på Bryan Singers nye film, Valkyrie. Litt shabby kvalitet, men det klarer vi i påvente av noe bedre. Tom Cruise spiller SS offiser som planlegger ett attentat på selveste Adolf Hitler. Tror dette kan bli en finfin thriller, og vi vet selvsagt at Sir Kenneth Branagh vil gjøre en glitrende rolletolkning. Som alltid.

 

There Will Be Blood

Trailer

Daniel Day-Lewis

Paul Thomas Anderson 

Dette blir bra.

 

Mr. Smith Goes to Washington (Capra, 1939)

Av alle dvdene vi har her på huset, det begynner å bli noen, så er nok boksen Screen Legends Starring James Stewart en av de bedre kjøpene. Med tre filmer av Frank Capra (Harvey, Mr. Smith goes.., og It´s a Wonderful Life) og Rear Window av Alfred, så er nok dette den eneste boksen vi har med full uttelling på imdb top250. Harvey, som vi pløyde igjennom for en tid tilbake, satte dype spor i oss. En film der man ser inn i seg selv, og tenker på hva slags menneske man er. Og hvilket menneske man vil være.

Mr. Smith goes.. fortsetter i samme tankerekke, dvs den begynte den før, i og med at den kom ut 11 år før Harvey, men dere skjønner. James Stewart gir oss igjen en fantastisk rolletolkning av en ung, naiv amerikaner som helt uten å skjønne hvorfor, blir valgt inn i Senatet. Mektige menn står bak, og alt Mr. Smith skal gjøre, er å være en nikkedukke for disse mektige mennene. Det går ikke lenge før Mr. Smith finner sin hjertesak, og fremlegger et forslag for denne i Senatet, litt uheldig går dette forlaget på tvers av et forslag mennene som valgte han inn skal fremlegge, og en manns kamp mot overmakten begynner. Lenge før amerikanerne begynte å tukle med konspirasjonsteorier og sterke bakmenn, så har Capra sett tvers igjennom en råtten politikk, som kun styres av de nevnte mektige menn. Det er utrolig fascinerende å sitte å se denne filmen, tenke på at den 68 år gammel, og samtidig vite at akkurat det samme skjer i dag.

Jimmy Stewart er en aldeles fremragende skuespiller, og løfter også denne filmen. Når det er sagt, er dette en så sterk historie, at filmen står av seg selv. Det som slår oss, etter å ha sett noen eldre filmer i diverse sjangere, er datidens evne til å blande inn akkurat den riktige mengden humor i slike filmer. Det er aldri påtrengende, det blir aldri platt. Det er rett og slett akkurat slik det må være. Mange av dagens regissører kan lære noe av Capra og hans likemenn.

Likevel stiller vi ett lite spørsmålstegn til slutten, kanskje den kommer for fort, blir litt for brå. De to timene filmen varer, føles aldri lange, historien driver godt fram, samspillet mellom skuespillerne er fabelaktig, noen av karakterene overspilles noe, men etter å ha sett noen filmer fra epoken, så ser dette ut til å være en gjenganger.

Alt i alt en flott film, selv med ett par småplukk. Men de glattes over med en flott historie om underdogen som kjemper mot Goliat.

 

Cashback (Ellis, 2006)

Ting går oss litt hus forbi er på huset, og vi får ikke med oss alt som skjer i den store filmverden. Det var dermed med ganske lave forventninger vi satte oss ned for å se Cashback her en kveld. Og du verden, for en perle! En av årets filmer, helt klart. Danker ut oppskrytte Knocked Up, som kan sies å være i samme sjanger. Vi har en her på huset som mener at andelen pupper i en film, avgjør i stor grad om filmen er bra eller ikke. Jo høyere på puppeskalaen, jo høyere terningkast. Han var kjapt ute med sekseren.

Vi følger Ben Willis (Sean Biggerstaff) som går siste året på kunstskole i England. Og filmen starter i det han slår opp med dama, noe som medfører at Ben ikke får sove. Han sitter plutselig med 8 timer ekstra som skal fylles. For å få tiden til å gå, skaffer han seg nattevakt på et lokalt supermarked. Her blir vi introdusert for ett persongalleri uten sidestykke: Sjefen, med ett ego større en sunt er. To gutter som bare finner på faenskap, og en stille og sjenert gutt som er litt vel påvirket av Bruce Lee og Kung Fu. Og selvsagt den stille, men akk så søte kassadama, som straks Ben fatter interesse for. I mangelen på søvn oppdager Ben at han har muligheten til å stanse tiden, alt rundt han fryser og han kan gå rundt alle menneskene som bare står der. Dette utnytter han til sin fordel, ved å tegne dem, og spesielt kassadama, Emilia Fox (Sharon Pintey). Filmen drives flott fram med en blanding av humor og romantikk.

Dette er en aldeles nydelig film, en film du til tider ler deg skakk av, og til andre tider blir god og varm rundt hjertet av. Noen småfeil her og der, spesielt kanskje den litt overdrevne bruken av slow-motion, som vi reagerte litt på, men dette glemmes raskt. Flotte skuespillerpresatsjoner, og Sean Ellis som både har skrevet og regissert sin første spillefilm har gjort en fantastisk prestasjon. Vi skal følge med deg Sean!

 

Filmkanon 1956 – 1981 (Harry´s 15)

På Filmantrops forumside har marerittet fortsatt der det slapp. Å finne de beste 15 filmene i perioden 1956 – 1981 har vært en strevsom oppgave, men jeg har gjort mitt beste. Det er ett utall filmer fra denne perioden jeg ikke har sett, men jeg er rimelig fornøyd med utfallet. Her er lista:

1. The Godfather part II (Coppola, 1974)
2. Taxi Driver (Scorsese, 1976)
3. The Godfather part I (Coppola, 1972)
4. Das Boot (Petersen, 1981)
5. C´era una volta il west (Leone, 1968)
6. Alien (Scott, 1979)
7. The Man who shot Liberty Valance (Ford, 1962)
8. Flåklya Grand Prix (Caprino, 1975)
9. Cool Hand Luke (Siegel, 1967)
10.  Il Bouno, Il Brutto, Il Cattivo (Leone, 1966)
11.  A Woman under the Influence (Cassavetes, 1974)
12. Dirty Harry (Siegel, 1971)
13.  Goldfinger (Hamilton, 1964)
14.  The Wild Bunch (Peckinpah, 1969)
15.  Raiders of the Lost Ark (Spielberg, 1981)

 

X-Files season 2

I want to belive, but the tools have been taken away, the X-Files have been shut down. They closed our eyes, our voices have been silenced, our ears now deaf to the realms of extreme possibilities. – Fox Mulder

Mulder har blitt for farlig for “myndighetene”, så x-files er lagt ned, og han blir satt til jobber med vanlige saker i FBI. Scully, som er lege, underviser på FBI akademiet. Urovekkende ting skjer selvsagt likevel, og Mulder gjør så godt han kan, med hjelp fra Scully, via telefon etc. Det blir klarere for oss det tette båndet som har blitt skapt mellom våre to favoritt agenter, og serien underbygger mer og mer denne forbindelsen. På første disken kommer en av redaksjonens favorittepisoder Sleepless. Under Vietmankrigen ble det gjort eksperimenterer på hvordan soldater oppførte seg, hvis den delen av hjernen som fremprovoserer søvn ble fjernet. God driv, og en spennende handling gjør dette til en av de beste episodene så langt.

I epidode nummer 5 møter vi Duane Barry (noe som også er episodens navn), dette er kanskje den delen av X-Files som setter tonen for resten av serien. Duane er overbevist om at han er bortført, og at de kommer for å hente han igjen. For å skåne seg selv, har han den geniale ideen og kidnappe Dana, for å bytte. I neste episode tar han med seg Dana for å møte de utenomjordiske, og Scully blir borte. I all hovedsak blir denne vrien gjort, for at Gillian Andersson skal føde. Det gjøres ikke klart for oss hva som skjer med Dana, om det virkelig er Aliens, eller om det er det militære med CancerMan i spissen som står bak det hele. Mulder starter en jakt på CancerMan, og overbeviser til slutt sin sjef, Skinner, om at det er noen som står bak som vil sabotere alt de står for. Skinner gjenåpner X-Files, og vi er tilbake på sporet.

Scully kommer tilbake, og vi gutta husker aller best fra barndommen den første episoden der Gillian er tilbake etter fødselen. Utstrakt på en benk, ligger hun bevistløs iført en nattkjole, men det som overskygger alt er de enorme brystene hennes. Mange her i huset tenkte nok tilbake til den gangen episoden først ble vist på norsk fjernsyn.

I løpet av sesongen får vi som sagt stifte nærmere bekjentskap med CancerMan. Også Mr. X (Steven Williams) dukker opp som en insider som gir Mulder informasjon, om enn noe mer kynisk og brutalt enn den avdøde Deep Throat. Alex Krycek (Nicholas Lea) blir Mulders partner i tiden før X-Files blir åpnet på ny, og viser straks sin onde side. Hans ledtog med CancerMan kommer sterkere til syne i andre sesonger.

Serien drives godt fram av en blanding av konspirasjonsteori, aliens og vandrehistorier som hovedtema. Flere kjente skuespillere dukker opp som diverse ofre og gjerningsmenn, mest kjent er vel Tony Shalhoub (Monk). Episoden som er kulest for oss Nordmenn er likevel “Død Kalm”, der Mulder og Scully må dra til Lofoten. Her møter vi Henry Trondheim, den feige skipperen Brundtland og ett par andre som snakker mer eller mindre norsk. Ikke en spesielt bra historie kanskje, men krydret med halvnorske gloser blir dette alikevel en vinner.

Alt i alt sitter vi igjen med følelsen av at dette er rimelig fett. Spenning og driv, gode historier, alle ikke like bra. Det gjøres klarere for oss hvor serien vil, selv om de beste episodene er de som ikke har med det utenomjordiske og gjøre. Serien avslutter på verst mulig måte, med en “to be continued”, men det gjør ikke så mye så lenge vi har alle sesongene. Dressene til Mulder er fortsatt like jævlige, men Scully begynner å komme seg.