Mr. Smith Goes to Washington (Capra, 1939)

Av alle dvdene vi har her på huset, det begynner å bli noen, så er nok boksen Screen Legends Starring James Stewart en av de bedre kjøpene. Med tre filmer av Frank Capra (Harvey, Mr. Smith goes.., og It´s a Wonderful Life) og Rear Window av Alfred, så er nok dette den eneste boksen vi har med full uttelling på imdb top250. Harvey, som vi pløyde igjennom for en tid tilbake, satte dype spor i oss. En film der man ser inn i seg selv, og tenker på hva slags menneske man er. Og hvilket menneske man vil være.

Mr. Smith goes.. fortsetter i samme tankerekke, dvs den begynte den før, i og med at den kom ut 11 år før Harvey, men dere skjønner. James Stewart gir oss igjen en fantastisk rolletolkning av en ung, naiv amerikaner som helt uten å skjønne hvorfor, blir valgt inn i Senatet. Mektige menn står bak, og alt Mr. Smith skal gjøre, er å være en nikkedukke for disse mektige mennene. Det går ikke lenge før Mr. Smith finner sin hjertesak, og fremlegger et forslag for denne i Senatet, litt uheldig går dette forlaget på tvers av et forslag mennene som valgte han inn skal fremlegge, og en manns kamp mot overmakten begynner. Lenge før amerikanerne begynte å tukle med konspirasjonsteorier og sterke bakmenn, så har Capra sett tvers igjennom en råtten politikk, som kun styres av de nevnte mektige menn. Det er utrolig fascinerende å sitte å se denne filmen, tenke på at den 68 år gammel, og samtidig vite at akkurat det samme skjer i dag.

Jimmy Stewart er en aldeles fremragende skuespiller, og løfter også denne filmen. Når det er sagt, er dette en så sterk historie, at filmen står av seg selv. Det som slår oss, etter å ha sett noen eldre filmer i diverse sjangere, er datidens evne til å blande inn akkurat den riktige mengden humor i slike filmer. Det er aldri påtrengende, det blir aldri platt. Det er rett og slett akkurat slik det må være. Mange av dagens regissører kan lære noe av Capra og hans likemenn.

Likevel stiller vi ett lite spørsmålstegn til slutten, kanskje den kommer for fort, blir litt for brå. De to timene filmen varer, føles aldri lange, historien driver godt fram, samspillet mellom skuespillerne er fabelaktig, noen av karakterene overspilles noe, men etter å ha sett noen filmer fra epoken, så ser dette ut til å være en gjenganger.

Alt i alt en flott film, selv med ett par småplukk. Men de glattes over med en flott historie om underdogen som kjemper mot Goliat.

 

Cashback (Ellis, 2006)

Ting går oss litt hus forbi er på huset, og vi får ikke med oss alt som skjer i den store filmverden. Det var dermed med ganske lave forventninger vi satte oss ned for å se Cashback her en kveld. Og du verden, for en perle! En av årets filmer, helt klart. Danker ut oppskrytte Knocked Up, som kan sies å være i samme sjanger. Vi har en her på huset som mener at andelen pupper i en film, avgjør i stor grad om filmen er bra eller ikke. Jo høyere på puppeskalaen, jo høyere terningkast. Han var kjapt ute med sekseren.

Vi følger Ben Willis (Sean Biggerstaff) som går siste året på kunstskole i England. Og filmen starter i det han slår opp med dama, noe som medfører at Ben ikke får sove. Han sitter plutselig med 8 timer ekstra som skal fylles. For å få tiden til å gå, skaffer han seg nattevakt på et lokalt supermarked. Her blir vi introdusert for ett persongalleri uten sidestykke: Sjefen, med ett ego større en sunt er. To gutter som bare finner på faenskap, og en stille og sjenert gutt som er litt vel påvirket av Bruce Lee og Kung Fu. Og selvsagt den stille, men akk så søte kassadama, som straks Ben fatter interesse for. I mangelen på søvn oppdager Ben at han har muligheten til å stanse tiden, alt rundt han fryser og han kan gå rundt alle menneskene som bare står der. Dette utnytter han til sin fordel, ved å tegne dem, og spesielt kassadama, Emilia Fox (Sharon Pintey). Filmen drives flott fram med en blanding av humor og romantikk.

Dette er en aldeles nydelig film, en film du til tider ler deg skakk av, og til andre tider blir god og varm rundt hjertet av. Noen småfeil her og der, spesielt kanskje den litt overdrevne bruken av slow-motion, som vi reagerte litt på, men dette glemmes raskt. Flotte skuespillerpresatsjoner, og Sean Ellis som både har skrevet og regissert sin første spillefilm har gjort en fantastisk prestasjon. Vi skal følge med deg Sean!